Munkeby Mariakloster A new Cistercian monastery founded by

Fastetid i ødemarken

Siden Jesus ble fristet i ødemarken, må vi vente oss at også vi blir det, og ikke bli opprørt over fristelsen, for står er ikke over Herren. Våre fristelser som munker i Norge, med enkelte unntak, er uten tvil de samme som andres: fristelsen til å bli nedslått overfor oppgaver som virker for store, fristelsen til å vende tilbake som jødene i ørkenen, for ikke å bli vaerende på dette stedet hvor det ikke er noe interessant, fristelsen til å gjøre det enklere ved å oppfylle våre behov med én gang uten å vente, hvile og atsprede oss: << si at disse steinene skal bli til brød >>.

Jesus' klare svar forvirrer oss, de treffer øyeblikkelig målet og ødelegger motstanderen. Fristeren er nesten latterlig, for hans snarer virker naermest grove ved siden av Jesus' overlegenhet. Hva er da Jesus' hemmelighet? Det skulle vi gjerne ha visst for å kunne motstå fristelsen like lett som ham. Jesus baerer en sannhet som fyller ham helt, i lydighet til sin Far, og som vil føre ham like til korset, til timen da fristeren kommer tilbake og kampen blir tyngre. Intet kan få ham til å vike fra denne sannheten: hans hjerte og samvittighet er ikke delt, men forenet. Da blir fristelsen som en pil som knekker mot en klippe. Vårt kristne målsetning om å følge Kristus kan finne denne renheten i fastetiden, da kommer fristelsen til å falle fra hverandre av seg selv.

Svaret er uten tvil vakkert, men vi er ikke Jesus, og vår hjerte er og blir splittet og svakt. I vår monastiske situasjon der vi følger etter Jesus i ødemarken i Nord, blir vi konfrontert med dette paradokset: ødemarken er stedet der fristelsen er mest ondartet, vi er ubeskyttede, som i denne iskalde vinden som blåser for øyeblikket. Den som begir seg ut i ødemarken er utsatt, for han har ikke mulighet for å gjemme seg eller unngå strid. Men samtidig er ørkenen stedet der Gud gir manna som tilstrekkelig naering for at den som ikke er utstyrt for det ikke skal gi opp, men fortsette å gå. Denne naeringen er i sitt innerste vesen Guds ord. Det blåser nytt liv i vår tro og gir oss fornyet tillit, for det vitner om at Gud ikke forlater sitt folk. Det gjenoppliver vår kjaerlighet ved å minne oss om vår Guds overveldende raushet. Herre, hva skulle vi frykte? For du er den Sterke som er med oss i kampen i ødemarken, og det er godt for oss å vaere utsatt, for vi har ingen annen klippe enn deg som kan gi oss ly.